| Digitale Bygdebok Tjøme Kulturhistorie | Vi er historien for ettertiden |

Lisa Glennebakken link til slektsdatabasen

Lisa Glennebakken var født i Småvik på Nøtterøy i 1830. Da hun var to år gammel, døde både foreldrene hennes og to søsken. Av kolera ble det sagt. Lisa ble da auksjonert bort til en familie i Årøsund, og en bror, Halvor, som var i 12 års alderen, ble tatt hånd om av noen slektninger. Han var jo så stor at man kunne dra nytte av ham; dessuten var det ikke uvanlig at gutter dro til sjøs i 12 – 14 års alderen.
Lisa ble engang som fireåring satt til å passe på gåsungene. Dette var om våren. Vannet var enda så kaldt at de små ungene ville få krampe om de kom uti. Men Lisa var nok for liten til å klare denne oppgaven, – to av gåsungene kom ut i dammen, fikk krampe og døde. Da riste ”pleiefaren” henne på bare enden så hun ikke kunne sitte på fjorten dager.
Hun vokste opp under ”hogg og slag” som man sa i den tiden. Det ble å arbeide fra morgen til kveld.
Lisa felte ikke melketennene, men ingen sørget for å få dem trukket. De nye, blivende tennene vokst derfor ut på utsiden av melketennene, og hun fikk således dobbel tanngard.
Hun lærte å lese såpass at hun ble konfirmert, men hun lærte aldri å skrive eller å lese skrift. Det var min mor som senere pleide å skrive hennes brev og lese høyt for henne de brev hun fikk.
Etter konfirmasjonen måtte hun ut og tjene på gårdene. Hun var omtrent tyve år da hun kom til Tjøme i tjeneste hos Torger Bakke (Backe) på Søndre Svelvig.
Lisa giftet seg med en sjømann, sønnen til enken Karen Kristine, som hadde hus i Glennebakken. En måned etter bryllupet dro mannen til Lisa til sjøs. Hun så ham aldri igjen, for skuten han seilte med, gikk ned med mann og mus. Men et barn fikk Lisa, – en liten gutt. På Tjøme og Nøtterøy var det den gang ingen lege, så da den lille gutten hennes ble syk, rodde Lisa fra Glenne til Bogen i Stokke. Derfra bar hun barnet til Stokkebyen hvor legen holdt til. Tre ganger gjorde hun denne turen, men til ingen nytte. Gutten hennes døde.
Trygd var et ukjent ord den gang. Ved mannens bortgang hadde derfor Lisa ikke noe valg – det ble å ta seg arbeide på gårdene. 30 – 40 øre dagen var fortjenesten. Men frisk og sterk var hun, og hun kunne påta seg all slags tungarbeid. Hun kjørte gjødsel, harvet og gjorde meget annet jord- og tungarbeid. Men også på kjøkkenet var hun dyktig, så ikke sjelden hjalp hun til med koking ved forskjellige anledninger.
På Holtan bodde en skomaker fra Bagstevoll i Våle. Enkemannen med tre barn begynte å gå på frierføtter til Lisa. Men hun takket nei – hun syntes nok hun hadde det bedre uten mann med tre barn. Men skomakeren gav ikke opp. Han gjorde seg godvenner med svigermoren til Lisa. Når han kom på besøk, hadde han med seg brennevin og skjenket gamle Karen en dram. Gamle Karen likte godt en dram, og hun lovet å legge inn et godt ord for ham hos Lisa. Sannelig gjorde hun også sitt beste for å overtale henne. Men Lisa holdt stand helt til gamle Karen til slutt lovet henne huset og alt hun eide, hvis hun bare ville ta skomakeren. Da gav hun etter. Det ble giftermål, og Lisa flyttet til ”Lurven”, så ble skomakerens hus på Holtan kalt.
Ikke lenge etter døde gamle Karen, og Lisa og mannen flyttet til Glenne.
Nå fulgte en vond tid for Lisa. Skomakeren var rett og slett sinnssyk fra tid til annen, og i disse periodene slo og dengte han henne, sparket henne ut for trappen o. l. Til andre tider var han lutter solskinn, han kunne gråte og le på samme tid. Meget religiøs var han, og Bibelen kunne han utenat, sa de gamle.
Tre barn fikk Lisa med skomakeren, en gutt og to piker. Skomakerens barn fra første ekteskap var ganske store, så det varte ikke lenge før de giftet seg og flyttet hjemmefra. Men i Lisas liv ble det ingen forandringer. Hun måtte fremdeles arbeide på gårdene, hun måtte fortsatt finne seg i å bli slått eller dratt i håret når hun var hjemme. Engang viste hun min mor en hårdott han hadde dratt ut, – den var på størrelse som en gammeldags toøring eller som den femøring vi hadde en tid tilbake!
Men etter denne hendelsen forlot Lisa mannen – hun dro til mine besteforeldre. De to eldste barna var på dette tidspunkt voksne og bodde ikke lengre hjemme, men minstebarnet, en pike på 8 – 9 år, var igjen hos faren.
Min mor og hennes bror fikk en dag beskjed om å gå til skomakeren for å leke med datteren – hvis faren gav henne lov. Om anledningen bød seg, skulle de ta henne med seg hjem. Joda, ”Krestoffer” – som de gamle kalte ham, ga dem lov til å leke med datteren i haven. Men ettersom ”Krestoffer” ikke passet på dem, varte det ikke lenge før alle tre var hjemme hos oss. ”Krestoffer” skomaker gjorde ikke noe forsøk på å få datteren hjem igjen. Han trøstet seg med Bibelen som for øvrig alltid lå oppslått på bordet med flere bibelsteder understreket.
”Krestoffer” var en ivrig jeger, og det skulle bli et vådeskudd som til slutt gjorde ende på hans dager. Han ble truffet i halsen, dog ikke verre enn at han med bøtte og vaskefat gikk til brønnen for å vaske av seg blodet. Men idet han bøyde seg ned i brønnen, fikk han antagelig et besvimelsesanfall, stupte i brønnen og druknet.
Lisa kunne nå igjen flytte inn i den gamle, grå Glennebakkstua, plassert så tett ved veien at trappen faktisk stod på storveien!
Etter ”Krestoffer” skomakers død fikk Lisa det ganske bra. En dag fikk hun besøk av sin bror Halvor – han hadde seilt til sjøs i mange år. I 1850, i gullrushets dager, var han kommet til San Francisco med en engelsk skute. Sammen med en engelskmann hadde han mønstret av, kjøpte utstyr for gullgraving og dro av gårde til Sacramento for å grave etter gull i Sacramentoelvens sand- og grusbanker. De var heldige. Etter en tid hadde de funnet så meget at de bestemte seg for å dra til Frisco for å dele utbyttet. Hester og muldyr ble innkjøpt til frakting av gullet. Natten før tilbaketuren ble delt i to vakter: første til klokken to og andre fra to til seks. Halvor skulle ha første vakt. Da han våknet langt på dag, var engelskmannen forduftet. Han visste at Halvor sov tungt og hadde sikkert dratt av sted med gullet så snart Halvor hadde sovnet. Halvor var fortvilet. Han kom seg ned til Frisco, men alt han spurte og lette etter kameraten, så var og ble han vekk.
Halvor gav imidlertid ikke opp. Han dro tilbake til Sacramentoelvens sand- og grusbanker – alene, og han var heldig, fant faktisk mer gull enn han og ”kameraten” hadde funnet til sammen. I Frisco omsatte han gullet, og fast bestemt på å finne den svikfulle engelskmann reiste han i flere år rundt i verden. Han skulle skyte engelskmannen hvis han fant ham! Men all hans søken var forgjeves. Tilslutt kom han da hjem til Nøtterøy og Tjøme. Halden, ikke Halvorsen, kalte han seg nå. Som ekte gullgraver gikk han omkring med et klokkekjede tvers over brystet, og hvilket klokkekjede! Det bestod av ekte gullklumper forbundet ved hjelp av løkker. Han viste også frem gullklumper større enn hasselnøtter! Lisa fikk visstnok ikke meget glede av all denne rikdom. Eldste datteren hennes ble imidlertid med ham over til Amerika – han ville prøve å finne mer gull. Han dro til Sacramento igjen, men eventyret var nok på det tidspunkt slutt, iallfall lønnet det seg ikke.
Lisas datter reiste til Frisco hvor hun tok seg huspost, og der ble hun til det store jordskjelvet i 1906. Da reiste hun hjem til Tjøme en tur. Etter en tid reiste hun imidlertid tilbake til Amerika – til Chicago. Her ble hun gift med en Tjømegutt fra Sundene!
Lisas sønn som var sjømann, var gift og bosatt i Slagen. Han ble tidlig borte på sjøen, skuten han seilte med, forliste, og alle mann gikk ned.
Lisas yngste datter bodde fremdeles hjemme, og Lisa fortsatte å arbeide på gårdene som før.
En vinter skulle det holdes stort bryllup på en av skippergårdene. Men så hendte det at det satte inn med et forferdelig snevær som varte i flere dager. Veiene på disse kanter ble aldri brøytet før sneværet var over. Falt det store snemengder, kom man følgelig ikke frem med hest og slede. Når man så skulle til å brøyte, måtte et større mannskap måke unna det verste før hestene maktet å trekke plogen.
Men varene til bryllupet måtte hentes i Tønsberg, og det ble Lisa som måtte gjøre den turen. Utstyrt med åk over skuldrene og to store kurver, 14 øre til fergen tur/retur, 10 øre til to kopper kaffe samt noen stykker brød til niste begav Lisa seg ut i sneføyken. Man kan tenke seg hvilket overmenneskelig slit dette måtte være, men Lisas viljestyrke og gode fysikk brakte henne trygt frem og tilbake. Og det var ingen liten føring hun hadde. I den ene kurven hadde hun bl. a. en stek på 7 kg, og den andre kurven var full av forskjellige varer. Det ble kveld før Lisa var hjemme igjen. For turen fikk hun 50 øre og måtte kanskje også takke til. Klage gjorde imidlertid Lisa aldri – det hadde vel også vært fåfengt.
Kameraten min, Arthur på 11 år og jeg på 13 var en dag på vei hjem fra Vrengen brygge hvor vi hadde hentet en plog. Vi dro den på en drakjerre. Da vi passerte Gjervåg, kom Lisa ut av Gjervågskogen bærende på en tønnesekk full av ved. 86 år var hun den gang! Hun hadde tillatelse til å ta kvist og tørrved, og på ryggen bar hun hjem all den brensel hun trengte. Men denne gang fikk selvsagt Lisa hjelp hjem med sekken. Lisa var velkommen i alle hjem på Glenne, og til oss kom hun minst en gang i uken. Tross sin høye alder kunne hun fremdeles være til nytte, og ikke sjelden måtte hun være barnepike eller passe hus og hjem når konene skulle til Tønsberg etter ”trekken”. ”Trekken” fikk konene gjerne utbetalt av den agenten mannen hadde forhyrt seg hos, og når de først var i byen, benyttet de anledningen til å handle. Det var gjerne kjøpmennene Magnus Larsen, Ole Larsen eller Helfred Hansen de gikk til.
Lisa hadde lært i livets harde skole, men var likevel ikke blitt bitter. Hun var et fredens menneske, venner med alle og avholdt av alle. For oss barna på Glenne var hun nærmest for en bestemor å regne. Folk viste også sin hengivenhet for Lisa på mange vis. Hjemme hos oss var det f. eks. fast regel at Lisa skulle ha et stykke ”ferskt” når vi hadde slaktet. Likeledes skulle hun ha både brød og kaker når vi hadde bakt til jul.
Engang jeg var nede hos Lisa med en kurv julebakst, kom en ung sjømann innom. Ingvald het han, han bodde på en av nabogårdene. Han kom for å gi Lisa noen kroner til jul. Ingvald var sikkert bare en av de mange sjøgutter på Tjøme som på denne måten ville vise sin takknemlighet.
I 1917 kom Lisas yngste datter fra Kristiania hvor hun hadde tjent i mange år. Hun kjøpte et hus med jord til, og Lisa flyttet da til datteren.
I 1926 døde Lisa, 96 år gammel.
Glennebakkstua er borte – huset var i en meget dårlig forfatning. I dag står et annet hus på Glennebakkstuas tomt. Dette er imidlertid oppført lengre fra veien.

”Matjæs”
Her ute på øya, på en liten gård, bodde en gang ”Matjæs”.. Han var en meget dyktig sjømann, men også en ordentlig ”spissber”, som kunne finne på all slags ablegøyer.
”Matjæs” tok somme tider hyre som tømmermann, somme tider som seilmaker.
En vinter lå båten han seilte med, hjemme. Da den på vårparten skulle ut igjen, skulle tømmermannen om bord ikke være med. ”Matjæs” spurte da om å få tømmermannsjobben, og den fikk han med en gang. Skipperen regnet nemlig med at ved å gi ”Matjæs” denne jobben, kunne han spare inn seilmakerhyren!
En dag spjæret et av seilene, og skipperen bad ”Matjæs” sette det i stand.
”Matjæs” satte i gang. Han tok to bord, spikret ett på hver av spjæren og forkynte så at nå var alt klart: ”Hal opp!” Så ble gjort, men så snart vinden fylte seilet, føk bordene til sjøs.
Da skipperen fikk høre hva ”Matjæs” hadde gjort, ble han rasende. ”Var ”Matjæs” blitt gæern?” ”Det var ifjol jæ var seilmaker, i år er jæ tømmermann”, svarte ”Matjæs”.
Spissbub eller spissbuer eller spissborger (av tysk) betyr oppr. borger som gjorde krigstjeneste til fots og med spyd. Her brukt om folk uten høyere interesser eller videre horisont.
Som kjent lå de fleste seilskuter for det meste hjemme fra jul til mars – april, og vinterstid var det meget vanskelig å få noe arbeid.
En vinter isen hadde lagt seg, begav ”Matjæs” og broren seg en dag ut på isen for å pilke. Det var allerede mange mennesker på isen da de kom. ”Matjæs” og broren gikk lengre ut enn de andre, broren aller lengst ut. Der var imidlertid isen dårlig, og så gikk det som ventelig var. Isen brast under ham, og plaskende i isvannet ropte han til ”Matjæs” at han måtte hjelpe ham. Men akkurat da hadde ”Matjæs” huket en stor torsk. ”Nei, nå kan jæ nok inte hjelpe dæ, bror”, ropte han tilbake. ”Men skulle de’ falle seg slik en a’en gang, så ske jæ nok hjælpe dæ!”
Heldigvis hørte også de andre på isen brorens rop om hjelp. De kom styrtende til og fikk dratt ham opp. Men etterpå gav de ”Matjæs” en herlig omgang juling.
Engang seilte ”Matjæs” med en gammel marketen skute. En dag han sto til rors, lot han skuten svinge hit og dit. Skipperen la merke til buktingene i kjølvannet, og raskt skrittet han bort til ”Matjæs”.
”Jæ syns ho vrir sæ”, undret han. ”Ho kan’te a’ent enn vri sæ”, svarte ”Matjæs”. ”Åffer det?” ville skipperen vite. ”Jo, de’ ske jæ si dæ”, svarte ”Matjæs”. ”Veggelusa biter’æ innæbords, å mærken stikker’æ utæbords, så ho kan’te a’ent enn vri sæ!”

Tossen Berstad
Torsten Berstad het en mann som bodde i Berstad. De gamle tjømlingene var imidlertid litt slurvete med uttalen av fornavnet hans, så her ute ble han bare kalt Tossen – Tossen Berstad.
Han var litt av en luring denne Tossen, og han ble sjelden svar skyldig.
Bededagen var som kjent tidligere helligdag, også til sjøs. Engang hadde imidlertid skipperen på en av de skutene Tossen seilte med, unnlatt å si fra at mannskapet skulle være fri bede-dagen. De ble satt i fullt arbeid, og Tossen ble sendt opp i riggen for å labbsalve den, d.v.s. at han skulle smøre inn vevlingene med en blanding av tjære og olje. Dette ble gjort for å beskytte riggen mot råte.
Jo, Tossen han satte i gang, men et stort stykke av riggen lot han stå igjen. Kommet ned på dekk ropte skipperen til ham: ”Men i all verden, Tossen, du har jo en svær helgedag oppi riggen”. ”Nei”, svarte Tossen, ”det må værræ feil. Jæ har inte no’n hæljeda”. ”Joda”, fastholdt skipperen og pekte på den store, lett synlig flekken oppe i riggen. ”Å, ja dæn, ja”, sa Tossen, ”men det er’nte no’n hæljeda’, de’. De’ er bare be’da’n, de’”.
Skipperen forsto da at han ikke greide å lure mannskapet denne gangen, og resten av dagen fikk der derfor fri.
Vevlinger: Tynt tauverk mellom bardunene i riggen, danner trinnene i en ”stige”.
Tossen Berstad var oppe i kjærkebøgdæ å sollte fesk. Dær traff’n lensmann Sundseth borte i Rødgatæ, å Tossen spørte om lensmann’ vill kjøpe fesk a’n. Ja, lensmann’ var interessert å tittæ ne’i kørjæ te Tossen. Dær fekk’n se at de’ lå et par fine ørretær. ”Du har’nte lov å fiske ørret på de’hænne ti’æ”, sa lensmannen. ”Du veit væl de’ at nå ær’n fredæ. Treffer jæ dæ en gang te me’ ørret i feskekørjæ, så blir jæ nødt te å multere dæ, hus på de’!” Da smilte Tossen lurt, åsse sa’n:”Han er’a stor å mekti’ lensmann’ her oppå lande’, men å forby ørreten å gå i garnæ å rusene minne uti sjønn, de’ maktær’n nå inte da”. Dærme’ så gikk’n.
Engang var Tossen ille ute. Han å svoger’n hans’es, Hansen i Bakken, hadde tatt på sæ no’ veæhogst for Ivær Hui. Di var eldre sjøfolk begge to å inte no’ vandt med å hogge famneve’, så de’ blei’nte rare fortenestæ på dæm. De hadde gjenne meddæsmat me’ sæ, å en da’ hadde di et spann me’ saftsuppe åsse pannekaker me’. Men så bar’e sæ inte bedre te enn at stuten te Halvorsen kom farænde. Da den fækk se karæne, så bynt’n å brøle, å karæne trudd’en var folkevond. Redde blei di å klatræ opp på en stor stein. Stuten åt opp alle pannekakene å stangæ te suppespanne’. Men så fækk’n hanken på spanne’ inn på et av hornæ å dærme’ så bar’e a’ste’ me’ heile suppespanne’. Ja så var’e slutt me’ veæhogsten for dæn da’n, for uten mat kun’inte karæne ærbi. Di hadde bare å ro him te Berstad igjen.
Saftsuppe ble brukt hele året i nesten alle hjem på Tjøme før. Den ble kokt på risengryn, havregryn eller sagogryn, tilsatt syltede moreller (eller kirsebær), saft og sukker. Morellene ble ”stivsyltet” i store krukker, d.v.s. morellene ble tilsatt kanelbark og nellik.

”Matjæs Hudø”
Matias Hudø’s mor var enke og bosatt på Hudø. Matias seilte til sjøs og forsørget sin mor i flere år, men som så mange andre sjøfolk i den tiden fikk Matias klimafeber eller gulfeber. Denne sykdommen rammet særlig folk på skuter som seilte på Syd-Amerika, til Rio og Santos. Mange døde, andre ble liggende på sykehus i lange tider før de ble så bra at de fikk seg en skute hjem.
Mor til Matias ble også syk og kunne ikke klare seg selv da hun ikke lenger fikk penger fra Matias. Så havnet hun på Honerød, Fattiggården. Hun levet ikke lenge, og kommunen solgte husene og inventaret og tok pengene.
Da Matias en tid senere kom hjem, bad han kommunen om oppgjør, men der var det intet å få. ”Javel”, sa Matias. ”Har dere tatt eiendommen min, så får dere ta meg også”. Han fikk flytte inn på Fattiggården. Da de imidlertid ville ha Matias til å arbeide på gården, sa han nei. Han skulle ha det han hadde krav på. Kommunen skjønte vel at de hadde gjort en bommert, for Matias fikk gjøre det som passet ham.
Matias var flink til å spille fiolin, og han spilte derfor ofte til dans og på ball.
Matias brukte som regel å gå med buksene oppbrettet til midt på leggen. Min bestefar undret seg over dette og spurte ham engang hvorfor han gikk slik, hvorfor han ikke kunne gå som andre folk? ”Du vet vel det, Johannes, at det alltid er et eller annet hos gærninger som gjør at folk lett skjønner at noe er galt med dem. Nå bruker jeg det her med buksene, for ellers vil ikke folk tro at jeg er gæ’ern!”
Matias var flink til å rime og dikte. Engang han var i Langviken, traff han byggmester Bø som skulle til Hui å reparere en kjerre. Bø var en stor, sprek kar, men båtvant var han ikke. Matias så ham ro ut og så sa han:
”Bø med sine lange armer
roer så det larmer.
Han skulle til Hui å reparere en kjærre,
men ro, det kunne han aldri lære”.
Han tjente noen kroner iblant på denne rimingen sin. Fikk han f. eks. høre at en eller annen skipper eller reder hadde gjort noe de ikke ønsket publisert, da diktet han straks noen vers som han gikk til vedkommende med. På spørsmål om hva de var verd, fikk han et par kroner, en dress som var for liten til vedkommende selv, eller en frakk. Han var alltid pent kledt, så det må ha blitt noen vers av det, men de ble aldri kjent. Matias var aldri pengelens heller, for han tjente en del som spillemann, og fritt hus og losji hadde han på fattiggården. Men ”Gærne-Matjæs” ble han kalt, og det navnet bar han med godt humør.

”Matjæs” Lunde fra Vivestad
”Matjæs” Lunde ble født i Vivestad i 1829 og døde på Tjøme i 1922. Hans mor var fra Høijord, og hun hadde engang i sine unge dager fulgt Hans Nielsen Hauge til nabobygden, da lensmannen var etter ham. Hun må for øvrig ha vært en velstående dame, for hun etterlot en gård til hver av sine tre sønner.
Lunde var en aktet mann i Vivestad. Han hadde sittet både i herredsstyre og formannskap, og hans mange gode replikker var kjent langt utover hjembygden.
I hans herredsstyretid debatterte man engang hvorvidt kirken i Vivestad skulle brannforsikres. Et flertall gikk imot brannforsikring, og Lunde tilhørte dette flertall. Da kirken senere brant ned, gråt han.
Lunde hadde en sønn, Nils, en datter Petrine og en fostersønn, ”Olæ” Jacobsen. Til Nils kjøpte han en gård, og Petrine ble gift med en fra Sukkgårdene.
Sønnen Nils fikk han ingen glede av. Gården drakk han bort, og han prøvet også så godt han kunne å ruinere faren. Han skrev således farens navn på papirer som så denne måtte innløse. Da moren, Lovisa, engang ikke ville gi ham flere penger, tok han en jernstang og slo henne over hoften. ”Ja, han slo høfta a’ på mor, du”, berettet gamle Lunde.
Da Lundes kone Lovisa døde, solgte han alt han eide. Han ville vekk fra bygden for å redde det han hadde igjen. Så havnet han altså her ute på Tjøme i 1890 årene. Han kjøpte et lite småbruk på Sandbekk, ikke så langt fra mitt barndomshjem. Foruten småbruket eide han også et lite hus, som han leide ut.
Noe av det første Lunde gjorde da han kom til Sandbekk, var å bygge en smie. Mange Tjømegårder hadde også en liten smie den gangen. ”Smiuæ” kalte Lunde det. Han var en ganske flink smed, og det var ikke sjelden vi guttungene måtte dra belgen for ham.
De første årene Lunde var her på Tjøme, handlet han med brukte møbler som han kjøpte på auksjon i Tønsberg. Senere dro han opp i landet og kjøpte grisunger som han solgte på Tjøme. Men da han solgte hesten sin, ble det slutt med denne handelen. Isteden begynte han med et mindre hønseri. Maren, husholdersken hans fra nabogården, stod for dette. Hun var et ualminnelig dyktig menneske. Det kan således nevnes at hun var den første på Tjøme som fant ut at hun kunne få eggproduksjon også om vinteren ved å ha lys i hønsehuset morgen og kveld. En liten historie illustrerer hvor ukjent dette fenomen var for selv ”opplyste” folk på Tjøme.
Lunde kom engang forbi prestegården bærende på to kurver egg som han skulle til butikken med. I det samme kom prestefruen, fru Selmer, ut og spurte hva de gjorde med hønene siden de verpet vinterstid. Hennes høner la aldri et egg om vinteren. Det var nå Maren som stelte hønene, forklarte Lunde. Men kan hun gjøre noe annet enn å gi dem mat, da? Av mat fikk da hennes høner også rikelig! Drev fru Selmer på. ”Maren kan en ting, ho”, sa Lunde da, ”og det er de dødes språk!” Dermed ruslet han videre, fra en meget desorientert prestefrue. Det var selvfølgelig umulig for henne å skjønne hva Lunde mente med sitt svar, nemlig at Maren ikke bare gav dem mat, hun snakket også med dem, klappet og kjælte med dem.
Mellom Lunde og meg oppsto det et oppriktig og varig vennskap. Jeg var vel ikke mer enn tre år første gangen jeg hilste på Lunde engang han var på besøk hos far. Han bad meg komme bort til seg, og jeg fortalte han hva jeg het. ”Snu dæ så jæ får se ryggen din,” bad han. Jeg så gjorde og han sa da at jeg var ”rekti’” en kjekk liten pjokk. ”Audiensen” var med dette slutt, og han sa at jeg kunne gå. Mine eldre brødre var litt nysgjerrige og ville gjerne vite hva Lunde hadde sagt til meg? ”Jo, han sa atte jæ kunne gå igjen”, husker jeg at jeg svarte.
Gjennom oppveksten var jeg ofte hos Lunde, og jeg har mange erindringer fra denne tiden. Når jeg som smågutt besøkte ham, hadde han ofte moro av å spørre meg om hvorledes det sto til med mellomregnskapet vårt. Skyldte han meg noe? Som regel kom vi frem til at han skyldte meg en eller to øre. Maren måtte da frem med pungen og gi meg ørene, så han kunne bli kvitt ”skuldæ” si, og vi kunne bli vel forlikte. Etter oppgjort regnskap pleide han å si: ”Nå kan du gå med takk og ære”.
Da jeg ble større, hjalp jeg ham ofte med arbeidet på gården. Engang vi hyppet poteter og var kommet til enden av en rand, trengte vi hvile. ”Du får sette dæ på den steinen dær”, pekte Lunde, ”for da får du to gle’er”. Jeg spurte hvorledes dette hadde seg. ”Jo, ser’u”, sa Lunde, ”nå er’u trøtt og er gla’ at du får settæ dæ. Men steinen er hard, og om ei lita stønn er’u gla’ du kommer opp igjen!”
”Matjæs” Lunde hadde en sjelden treffsikker replikk, som regel var den midt i blinken.
Engang hjalp min fetter og jeg ham med å høste moreller. Vi hadde tre øre literen pluss kosten. På vei ned fra toppen fant jeg ut at det var for liten kuv på spannet, og derfor tok jeg noen moreller fra de nedre grener og la på toppen. ”Du Abraham”, lød det da fra Lunde, ”kartæne kan jeg pellæ sjæl, du!”
Engang hjalp jeg ham med et ”jordstykje” som Lunde skulle ha ”bogner” (bønner) og kål på. Fra en dynge i nærheten dro vi gjødsel til stykket på en drakjerre. Da vi hadde holdt på en stund, fant Lunde ut at han også ville spre noen lass jord fra nordsiden av huset. Mens jeg spadde opp i drakjerren, bemerket jeg at det jo bare var sand, dette! Dårlige greier, dårlig hevd i dette, mente jeg. ”Her har jæ stie (stått) mangen vinterkvæll og sett nolover, du!”
Bemerkningen inneholdt alt jeg trengte å vite.
En nabogutt hadde engang tatt et par epler fra et av Lundes trær. Da han var sørgelig klar over at han var blitt iakttatt, våget han etter dette ikke å gå forbi Lundes hus. For å komme til skolen måtte han derfor ta en svær omvei gjennom skogen. Men en dag Lunde var nordover et ærend, ville skjebnen at gutten skulle møte ham på veien hvor ingen retrett var mulig. Lunde gjorde seg så blid så blid, hilste god dag og mente at det var så altfor lenge siden han hadde sett gutten! Stakkaren ble stående rød og forvirret, våget ikke engang se opp. Hva skulle denne godlåten bety? Så kom det fra Lunde: ”Men når eplene blir møine (modne), da lyer du væl sø’over te mæ, vækje?” (veit je). (Lyda = stikke innom).
En historie Lunde fortalte meg om sin fostersønn Ola Jacobsen, rinner meg også i hu. Den viser hans noe særegne måte å løse problemer på.
Ola hadde begynt å bruke tobakk allerede mens han gikk på skolen, og elevene sladret til læreren. Da dette kom Lunde for øre, fikk han bekymring, ikke for guttens bruk av tobakk, men for hvorledes han kunne redde guttens ære! Etter noen fundering gikk han til guttens lærer og forklarte hvorledes dette problemet skulle løses. Han skulle gi Ola lakris med på skolen. Når så Ola spyttet brunt, ville elevene ganske sikkert igjen sladre til læreren. ”Da skæ du be Olæ kommæ fram og vise dæm at det er lakris han tygger!”
Læreren gikk med på Lunde forslag, og det gikk ganske riktig som han hadde forutsagt. Elevene sladret, men ble temmelig flaue da de fikk se at det bare var lakris Ola tygget. ”Jæ ville inte ha den pletten på Olæs ære, skæ jæ si dæ”, forklarte Lunde.
”Matjæs” Lunde holdt hele livet fast på bygdemålet sitt, og han brukte mange ord og uttrykk som jeg ikke hadde hørt før. Når han spesielt ville understreke hva han hadde sagt, kunne han bruke uttrykk som ”Hæ’ern forsørje min skrott og bein” eller: ”Matjæs Lunde er’nte folæ borti ei myr, kom i hau det”, Når det var noe han ikke hørte eller skjønte, sa han: ”Vø – pø?” Hvis han under et måltid bød meg en brødskive til, lød det: ”Du får ta dæ ei kakerispe te!” Birkebeinerne ble alltid til Birkebinerne.
Da husholdersken Maren mistet sin mor, måtte hun flytte hjem til broren som var ungkar. Lunde som på dette tidspunkt var nesten blind, flyttet ikke lenge etter også hjem til Marens bror. Jeg besøkte ham kort før hans død. Han var da sengeliggende og helt blind, men vårt ”gjensyn” var i høyeste grad hjertelig.
Maren husholderske arvet Lundes eiendommer som vederlag for stell og husvære.

Berthe Huken
Lengst syd på Glenne lå det før i tiden et hus. Det ble revet i 1915. I dette huset bodde Berthe Huken.
Hun ble født engang på 1830-tallet på Herstad på Nøtterøy, men kom som ganske ung til Tjøme, hvor hun fikk plass hos Backe på Svelvik. Her ble hun kjent med Anders Olsen fra Glenne, og det bekjentskapet resulterte i ekteskap. De kjøpte nevnte hus på Glenne. I den anledning måtte de imidlertid som folk flest oppta et banklån. Hele 60 kr. måtte de låne! For folk i dag virker nok beløpet latterlig lite, men den gang var det så menn ingen liten sum! Berthe likte ikke gjeld, så den gjaldt det å kvitte seg med fortest mulig.
Anders hadde dratt til sjøs igjen ikke så lenge etter at de var blitt gift, og Berthe hadde fortsatt i Backes tjeneste. Da første ”trekken” fra Anders kom, gikk Berthe sporenstreks til banken med hele beløpet. Tre turer til banken i løpet av et år gjorde Berthe.
Men bankkasserer Rød hadde med stigende forargelse tatt imot avdrag på dette lånet. Renter skulle hun selvsagt betale, men avdrag? Nei! Til slutt brast det for ham. ”Å betale avdrag hver enæste gang får’u inte lov te! Du bedrar banken, skæ jæ si dæ Det vi’jæ inte ha no’a’!”
Jeg vet ikke om Berthe tok seg hans ord ad notam.
Berthe ble etter hvert meget dårlig til bens, antagelig var det gikten som tok henne. Til slutt kunne hun ikke lenger gå, men likevel klarte hun seg meget godt. Inne kom hun seg omkring ved å støtte seg til en stol som hun skjøv foran seg. Ute brukte hun to kjepper. Berthe var viljesterk som få, og det falt henne aldri inn å gå opp. Hun greide fortsatt å stelle sin ganske store have.
Selvsagt klarte hun ikke å utføre tungarbeide på den måten friske og raske mennesker gjør det. Nei, hun gikk ned på kne, og på denne måten hakket hun potetrenner og hyppet sin potetåker i mange år. Og hvilke nydelige blomster hadde hun ikke inne ved husveggen! I vestre vinduet på huset kan jeg huske hun hadde laget seg et solur. Ved hjelp av streker hun hadde skåret inn i vindusposten og skyggene som falt på dem, klarte hun godt ”å følge med tiden”. For mange av Berthes generasjon hadde livet artet seg som en stadig kamp for å skaffe mat nok. De visste så altfor vel hva det ville si å ha lite eller ingen mat. Det satte også sitt preg på dem. Når disse menneskene gav bort mat, regnet de nok med at mottager ville bli takknemlig. Jeg må dessverre tilstå at jeg godt kunne styre min begeistring for de lekkerbiskener Berthe fra tid til annen gav meg.
En gang i uken pleide jeg å gå til kjøpmannen for Berthe. Hadde en øre gangen. Av og til hendte det at hun ville påskjønne meg litt ekstra. Da kom kakene frem. Kaker hadde hun nesten bestandig, men jamen kunne de bli gamle, ja! På disse kakene skulle det absolutt være hjemkjernet smør. Hadde det bare ikke vært så gammelt og harskt! Jeg greide ikke å få ned en bit. Jeg var heller ikke før kommet opp i åsen før jeg la kakene fra meg. Håper fuglene satte mer pris på dem enn jeg!
Engang hadde en jakt lastet med kull lagt til Glennebryggen, og en mann fra denne hadde gått rundt på gårdene og tatt opp bestillinger. Berthe hadde bestilt tre hektoliter, og mine to eldre brødre hadde påtatt seg å frakte brenselet hjem til henne på kjelke. Men også jeg ville være med på dette, selv om jeg ikke var store karen. Det gikk ingen vei opp fra Glennebryggen, og det ble derfor en stri tørn med det tunge lasset over humpete jorder.
Ved fremkomsten hadde Berthe kokt havregrynsgrøt, og brødrene mine fikk hver sin tallerken grøt. Men til meg var det ikke noe. Jeg var ikke særlig lei for det, men Berthe har muligens oppfattet det slik at jeg var det, for hun sa til meg: ”Du er væl så liten atte du har væl inte kunne orkæ dra no’ du, men du kan få lov te å skrape grytæ!”
Da Berthe var noen og åtti år, fikk hun slag, og hun ble kjørt på sykehuset. Det er åpenbart at Berthe etter dette var aldeles for hjelpeløs til å kunne klare seg selv. Utskrevet fra sykehuset ble hun derfor kjørt direkte til gamlehjemmet (Honerød). Da Berthe merket hvor det bar hen, gjorde hun forsøk på å kaste seg ut av vognen. Til gamlehjemmet ville hun ikke for noen pris.
Berthe hadde hele sitt liv vært nøysom og sparsommelig og la seg derfor etterhånden opp en del penger. Hun mente hun hadde råd til å kjøpe et gravsted på den ”riktige” siden av kirken. På nordre kirkegård pleide bare fattigfolk å ligge på den tiden.
Min mor ordnet med gravsted etter Berthes ønske, men Berthe skulle likevel ikke få ligge på sydsiden av kirken.
Samme dag som Berthe skulle ”te jordæ”, som de sa, var min mor en tur på kirkegården. Stor var hennes forferdelse da hun oppdaget at Berthes grav var blitt gravet på nordsiden! Min mor brukte meget sterke ord om de mennesker som så lett kunne bryte en avtale.

 

Avskrift av Else Lalila Cranner Mathisen ,Historie fra boka til Abraham Johansen Gjemt, men ikke glemt!

Lukk meny