| Digitale Bygdebok Tjøme Kulturhistorie | Vi er historien for ettertiden |

Tro og overtro var en viktig del av dagliglivet rundt det forrige århundreskiftet

Tro og overtro var en viktig del av dagliglivet rundt det forrige århundreskiftet. Dette gjaldt også for sjøfolket på Tjøme, som hadde sine egne historier og myter.

Mai er konfirmanttid. Da blir de unge «voksne», som det heter. Men hvordan var konfirmanttiden for vel hundre år siden på Tjøme?

Inntil 1879 måtte alle gutter på Tjøme lese for presten i Nøtterøy kirke. Pikene hadde det litt lettere, idet de hadde kon-firmasjonsforberedelsene på Vindåsen, Sundene eller hos Richard Larsen på Stranda. Men for guttenes del, hvordan skulle de komme til Nøtterøy kirke? Svaret var enkelt, de hadde ikke noe valg, de måtte gå og over Vrengensun-det måtte de roes over. Det er lang vei fra Hvasser til Nøtterøy Kirke og tilbake igjen! Og konfirmeres skulle de. Etterpå til sjøs, 15 år gamle.

Det sier seg selv at det oppstår et miljø og en egen stil i en guttegjeng som går til konfirmantforberedelse. De gikk side om side og slapp ingen forbi, og møtte du dem, måtte du gå i grøfta.

Til konfirmasjon hørte det «overhøring» og alle eldre husker hvordan en gruet seg til denne. Presten stilte spørsmål til konfirmantene og da gjaldt det å holde hodet klart og svare riktig. Overraskende spørsmål fikk konfirmantene til å svette og svare feil. En prest spurte en gang ei jente om hva troen var for noe. Jenta skvatt til, hun visste ikke noe om troen, men derimot kjente hun fraktemannen, Trond. Han drev salg av ved utenom å være fraktemann. Hun svarte derfor kjapt: «Trond er fraktemann».

– Nei, svarte presten, men hvor finner man troen?

-Trond, svarte jenta, han er i Fredrikstad, han!

Om bergfolket

1 en bygd som Tjøme og ellers andre bygder for den saks skyld, finner vi i folketroen en annen verden, en verden av ve-sener, synlig og usynlig, men alltid tett inn på oss. Noen ganger skjult, noen ganger til skade, andre ganger til nytte. Disse vesener er bergfolket, de undeijordiske, vetter eller hva for navn de kunne få. Bergfolket lever ute i naturen, i skog og mark. Nissene er en del av bergfolket, men lever tettere inn på folk. I innlandet lever huldra og nær menneskene, husvettene. Fra Lillehammer-OL i 1994 husker vi hvordan arrangørene spilte på vettene i avslutningsseremonien.

På Treidene på Tjøme bodde det en gang en bergmann som kaltes Treidebusen. Han var forlovet med ei bergjente som bodde i Herkelaas rett nord for Holtan. Bergjenta var imidlertid så stor at hun ikke kunne komme inn hos Treidebusen. Flere folk hadde sett henne og forholdet var slik at jo lengre en så på jenta, jo større ble hun.

På Treidene bodde det den også to loser, Henrik og Lars. Henrik var godvenner med Treidebusen, mens derimot Lars og Treidebusen ikke var de beste kamerater. Det kan hende at årsaken var at når Lars kom hjem fra los-oppdrag, var han enten i overstadig godt humør eller gretten avhengig om han hadde fått en dram eller to.

Dette likte ikke busen, som banket i veggene når Lars var «overstadig». Når han gjorde det, kom folk springende til for å se hva som var på ferde. Stille ble det ikke før broren kom hjem og godsnakket med busen. En gang innunder jul betrodde Henrik seg til busen og fortalte at ikke hadde penger til jul, verken til mat eller brennevin. Heller ikke noe til presten. Henrik ba busen hjelpe seg. Neste dag dro Henrik ut for å lose og da traff han en skonnert. Den var full av kaffe, men forlatt av mannskapet.

Henrik reddet båt og last og fikk 1000 specier som takk. Busen hadde hjulpet ham.

På sine siste år sa han at ingen skulle bry seg om hvor han skulle begraves. Hans grav var sydøst av Færder. Slik ble det også.

Det er mange fortellinger om det overnaturlige. Oppe ved Kjynna var det bergfolk og flere mente at de hørte bergmannen romstere på loftet når han stjal mat. Ei kjerring mente at hun så bergkjerringa komme opp gjennom kjellerlemmen. Også på Gjervåg hadde de sett kjerringa. Selv smågutter hadde sett henne, og de løp vettskremt hjem. Ute på Helgerud skulle det vært en som ble bergtatt og på Brøtsø ei jente som ble bergtatt i åtte døgn. Hun forklarte at det var liksom hun ble lukket inn i fjellet. Kona der inne bød henne på kake, men for jenta så kaka ut som kumøkk. Hun torde ikke spise den. Til slutt ble kjerringa så lei av å by kaker til henne at hun slapp jenta ut. Bergfolket kunne skape seg om, og engang så et par småjenter at bergkjerringa hadde skapt seg om til en diger svart hund som lå på et berg og bare glodde på dem.

Nisser og andre hjelpere

Mange andre vesener levde sammen med menneskene, mest kjent er nissen. Alle trodde fullt og helt på nissen og hver gård hadde sin egen nisse. Tjøme, en sjømannsbygd fremfor noen hadde et nært forhold til nissen. For nissen fulgte menneskene og tok også bopel om bord i skutene. Det var en gang en nisse som var om bord i et skip. Han fortalte til skipperen: «nå går jeg i land». Skipperen tenkte lenge på dette og til-slutt bestemte han seg for å gå i land han også.

Båten ble borte året etter.

Likfølget

Det var mye overtro i gamle dager. Varsler var slett ikke noe å kimse av: Man hadde for eksempel noe som kaltes for de hemmelighetsfulle «likferdene». Disse kunne en møte langs veiene. Likferdene var noe ikke alle og enhver kunne se, det skulle en egen evne til slikt. På Tjøme fortelles det om to brødre som var ute og gikk langs veien. Plutselig tok den ene den annen i armen og sa at de måtte gå av veien for nå kom det et likferd. Broren ville ikke gå til siden, men da tok den andre ham hardt i armen og skjøv ham ut av veien. Han kjente mannen i følget, sa han. Da de kom hjem, hørte de at mannen på en bestemt gård var død nettopp denne dagen.

Tjømefolk var vant til å ferdes mye rundt, og for hundre års siden var jo de fleste sjøfolk. Overtro og spøkerier på øya var vanlig på den tiden, men overtroen var ikke større enn på andre steder. Overtroen ga seg naturlig nok utslag i praktiske regler for hva en skulle gjøre og ikke gjøre. I dag er det meste borte. Men noe henger igjen. Mange har en hestesko hengende over utgangsdøra og det er nissen som jager jula ut.

Sankthans er en gammel høytidshelg. Her henger mye overtro igjen. For oss vestfoldinger og for øybeboere er denne helgen helt spesiell, men det er en annen historie.

H.J. Tveitan

 

AOCR Svein-Åge Wærhaug-Mathisen

Lukk meny